mandag 23. november 2009

Whangarei, town basin Marina

Det er luksus å ligge i havn!
Alle storkosar seg;

- Elia; sprett over i nabobåten til leikekompisen Boaz, eller Boaz hoppar over til oss

- Stian; fiksar og limer på vindu, byttar akseltetning på kjølevanspumpa på motoren, monterar nivåregulert lensepumpe, galvanisere ankerkjetting, ser etter ny steikeovn, montere lås på luka vår, kjøpe kofferta ++

- Reidun; får bruke masse vatn! dusje (uææ all brunfargen reise, og ej som trudde ej va brun og so e ej berre grådi skitten...) blir oppdatert på alle som har fått unga eller er gravid heime;) vaskar mugne kle og svartflekkete gardiner, surfar på nett og skravlar på skype, går ut med Elia og Boaz, så Stian får fritt spelerom i båten med aceton og svart sikafleks. (Elia var uheldig å trakke på en svart flekk.... og dørken fekk mange fine svarte flekka. Stian forta seg å vaske av med aceton, men det var ikkje så lurt, for då reiste lakken av dørkeplatene.)

- Familie og vennar heime; får kvar sin dag med nokre timar med webcamera og skravling med Elia, magen til Reidun, Reidun og/eller Stian.


Vi har fått havneplass her i Marinaen utanpå en båt frå Nederland. Båten heiter Dingo og er en familie på langtur. Dei har Boaz 3,5 år og tvillingane Daniel og Joel på 1 år. Når då Elia også kjem på besøk, vert dei eit hærleg team;) Boaz og Elia er litt samme type guttar, litt skeptisk til andre ungar, rolige og glade. Dei har blitt bestevennar, og kosar seg i kvarandres selskap. Mest morro har dei med å hale opp bøtte full med saltvatn, som dei heller over kvarandre og blir klissvåt. Ellers er her ein flott leikeplass, rett ved marinaen. Elia har fått klatra, dissa og svinga seg så mykje, at han har utvikla seg enormt på denne veka. Språket derimot er ei litt større utfordring. Verken Boaz eller Elia kan engelsk, derfor pratar eg engelsk til dei når vi er ute ilag. Av og til sei eg setninga på norsk etterpå, slik at Elia gjer det som blir sagt og Boaz følger på. Det fungera ganske godt, men eg høyrer at det går på både nederlansk og norsk bak i soverommet når dei er der og leikar.

-Plasse! sei Boaz, -Plasse, sei Elia, og så tissar dei omkapp i graset ved leikeplassen.

Vi har etterkvart funne ut at vi vil forlate båten her i Whangarei. Det vil sei at vi ikkje kjem til å ha den på land, men skal forlate båten fastbitta til 4 store pålar i elva her. Dette hadde Dingo god erfaring med i fjor, då dei slik som oss, for heim for å føde stillehavs beibiane sine. (vi har ikkje bestillt tvillingar altså viss nokken skulle lure, en unge av gangen er nok. Men nabobåten er i grunn eit god bevis på at alt går an berre ein er innstilt på det!;) Båten vår kjem til å få godt ettersyn av marinasjefen her, så Stian har en grei magefølelse for å etterlate båten på vatnet.
Då reiser vi ikkje til Auckland med båten vår likevel, men blir her i litt over 2 veker til, før vi flyg heim. Viss oss blir ferdig i god tid, kan vi kanskje stikke ned og besøke Watermelon der. Kombiere avskjedskos og overnatting, før vi skal flyge frå Auckland flyplass tidleg onsdagsmorgon den 9 des.

- Reidun

tirsdag 17. november 2009

Whangarei

Hey hey...
Oss he akkurat lagt oss ved sida av en Amerikansk båt heilt inne i Whangarei sentrum. Det var berre så vidt at eg (Reidun) fekk med meg Stian inn hit idag. Vi ankra opp ved elveinnløpet for å vente på at straumen skulle snu, så vi fekk medstraum inn til Whangarei sentrum. Stian røska ut paraglideren og stakk til fjells. Vel oppe i lufta vart han verande i 2 tima! Han kosa seg og flaug ved ett heng (ca 150 m høgt fjell) og vinka ned til Elia og meg i båten.

Turen hit gjekk greit, begynnelsen var litt hompete, men resten gjekk greit. Elia syns vi skal fare til nusilan, der vi skal flyge heim til någge. Vi forsøke å forklare at vi har komt fram til NZ, men at vi må fikse og vaske og pakke først, før vi kan flyge heim. Elia har allereide pakka ett favorittDonaldblad. (onkel skrue bada i badekar, og det skal Elia også gjer heime i Någge!!)

Watermelon kom til Opua dagen før vi reiste videre. Dei var veldig sliten og måtte berre forte seg vidare til Auckland etter at dei hadde sjekka inn. Elia og Lea storkosa seg ilag, og var ikkje så glad for å skiljast så fort igjen, men vi skal også nedover til Aukland etterkvart, så då får vi treffe dei igjen.

Canela og Watermelon har ikkje fått nokken større fiska på vei nedover frå Tonga til NZ. No gjennstår det å sjå korleis det går med Govvop. Dei oppdaga ei stor sprekke i kjølen, så dei måtte berre ta opp båten på Tonga for å gjere ein midlertidig reparasjon, før dei tek til på turen ned til NZ. Håpe det går bra med dei nedover. Vi er veeeeeldig glad for at vi er ferdig med denne strekka:)

Her i Whangarei skal vi kjøpe sko til Elia, gravid bukse til meg og båtutstyr til båten. Stian får ingenting;) Han er glad visst vi kan stikke til en bakketopp her i nærheita, så han kan få flyge litt meir paraglider.

To vindu er reparert og tett. Då står det att 2 til på styrbord side. Ellers må vi forsøke å vaske ned båten, hive eller gi vekk alt som vi ikkje kjem til å ete opp og prøve å bli kvitt maur, møll og mjøldyr.

-Reidun

søndag 15. november 2009

SMS frå Good Mood laurdag kveld (14.nov.) norsk tid.

Hei. Vi har ankra opp utanfor Paihia og skal handle til ca. 4-dagerstur. Vi satser på å kome oss til Wangarei tirsdag eller onsdag. Elia leiker seg på leikeplassen no. Det regner her.

mandag 9. november 2009

Opua, New Zealand

-Kom og kjenn lukta, Reidun. Klokka er 02.00 og Stian prøver å riste meg våken. Eg sett meg halvegs opp i senga og gnir søvnen ut av augene før eg svarar med ett gjesp; -Kva lukt? Men han er allereie på vei opp trappa og ut. Eg lirkar meg laus frå Elia som ligg tett inntil meg fordi båten er så skeiv. -Så vi har visst seilvind endå, tenker eg og krabbar ut til Stian. -Kva er det for ei lukt du snakka om? spør eg igjen, lettare irritert og hutrar over den kalde vinden. - Kjenn! Beordrar Stian. Eg stikk haudet ut av cockpitteltet og ungår så vidt å få en sjøsprøyt i tryne medan eg sakte dreg inn lufta. -iiiiskaldt, sei eg. -Jammen kjenne du ikkje lukta? Med romantisk stemme syng han ut; Saudebæsj Reidun, Saudebæsj!! Har det rabla for Stian eller? Så kjenner eg det. Eimen av jord, skog og .....saudebæsj! -No er vi snart på NZ, Reidun. Vi klarte det! - Ja vi klarte det, svarar eg med eit smil om munnen. Stian innhalerar saudebæsjlukta og gliser frå øyre til øyre.

Det er min tur å halde vakt. Båten dansar seg framover og vinden bles temmeleg friskt. Eg får ei skive med Stian som eg et andektig for at den ikkje skal komme so fort opp igjen. Stian sovna fort der han ligg i salongen, sjølv om båten kastar og hiv på seg. I 3 tida har vinden auka på. 30 knop! Bårene blir større og av og til får vi ett dask framme i baugen så det smell høgt og ristar godt i skroget vårt. For en stor kontrast til dei forrige dagane, der vi hadde blekkstille hav og enkle vakter. Sjøen skiftar både form og farge, vanvittig fort. Eg kjenner at eg bør ligge ned, så eg stiller alarm på moilen og let tankane flyge langt vekk frå alt som har med båt og hav å gjere. Sjøverksterapi. Med ein gong Stian og eg startar ein samtale om dei heime, eller noko anna morosamt, så går det mykje bedre på havet. Det er særleg interessant å diskutere korleis det framtidige huset vårt skal sjå ut til dømes. Det er nesten som om vi er forlova igjen, og diskuterer korleis vi skal bo og slikt. Den største forkjellen frå då til no er at vi begge har sterke meiningar om korleis ting skal vere. -Komfort eller utsjånad? Sleng eg ut i lufta, der Stian sjølvsagt svarar utsjånad! Då er vi igang, sjølv om eg har ein mistanke om at han svarte nettopp utsjånad for å få ei artig meiningsutveklsing. Eg bryr meg lite om huset vårt ser ut som ett kråkereir, berre det er stor plass til masse besøk og ein god sofa som folk kan sitte lenge i. Stian skal ha mange garasjer. Minst 3, pluss en verkstad. Og han har forklart i detalj kva som som er i alle garasjane. hohoho....jammen blir et spennande om nokken år, korleis det ser ut heime med oss. vindmølle i hagen (eg regnar med at han snakkar om ei sånn lita pynte greier) og hest og kjerre på låven.

Ikkje alle gongar er Stian like grei å snakke med. -Prat om nokke, sei eg, lettare sjøsjuk. -Tja, det skal no bli artig å få vere med på en ny fødsel igjen, svarar han med eit breidt glis om munnen. -åfytti rakkern! Det er absolutt det aller siste eg vil tenke på no og aller minst prate om. Eg blir liggande å furte litt og syns synd på meg sjølv. Æsj, kva er vel en fødsel? Berre 12 tima med konstant pain og påfølgande dagar i smerterus. Fysj og fy. Men så kjem Elia der, med lysaste stemma si sei han; -mamma? ej e ga i dej! Då smeltar hjertet og eg vil plutseleg ha minst ti ungar til. Elia er berre heilt konge. Etter nattevakta mi brukar eg som regel å skulle søve litt. Det er ikkje alltid like enkelt for Elia å halde seg vekk frå soverommet. Her ein dag kom han inn og ville leike inne i hytta (under dyna). Eg spurte kva dei styra med der ute. -Såg stoo fugl! -Å, svarar eg, -kva slags fugl då? -Albatåss! Desse gigantiske fuglane er eit syn her ute. Dei svevar nært sjøen og treng latterlige få vingeslag for å halde seg på farta. Det er heilt komisk å sjå dei flyge ilag med andre vanlege fuglar. Albatrossane seilar majestetisk. Ein forvokst måse med ørnevinga. Elia har allereie gløymt at han skulle besøke meg, han vil ut og sjå albatåssen igjen.

Stian fann forresten feilen på autopiloten. Slark i kulelager, så det datt frå kvarandre. Eit strips var det som skulle til for at vi kunne kjøre siste innspurten til NZ, for motor og autopilot. Godt at det ikkje var meir seriøs feil.

Siste leverpostei boks er opna. Siste tomatsuppa er vekk. Makrell i tomat er det heller ikkje meir igjen av. Vi (les reidun) har spart og gjømt unna desse godsakane til spesielle dagar der det er ekstra kjekt med litt norsk input. No er det tomt, så då er det på tide å komme seg heim en tur. Dessutan er vi litt lei. Det har vore ei fantastiks oppleving til no, men vi treng å fordøye alt. Vi går altfor fort igjennom eventyret. Egentlig skulla vi brukt 3-4 år, berre her i stillehavet. Det er så mykje vi gjerne skulla sett meir av! Men no er vi klar for ei pause. Jobbe masse, få en beibi og la Elia få bli bedre kjent med familien sin heime. Etter eit år trur eg at vi vil tilbake og er klar for nye eventyr.

Insjekkinga på New Zealand gjekk som ein draum. Vi kom inn laurdag, slappa av og sov ut. Idag (søndag) har vi tatt syklane på land og skulle angiveleg sykle 5-6 km til Paihia. Etter første oppoverbakken protesterte bekkenet villt på den ugreie sykkelstillinga, så Elia og eg stoppa på ein barneskule og leika med apparata der, medan Stian sykla litt rundt og sjekka ut staden. Der er visst berre opp og nedoverbakka, samme kor ein skal, så det blir vel til at vi leige en bil ein dag. 100 kr for en dag er ikkje store summen. Då grur eg meg heller til venstre kjøringa. Huttetu. Eg får sitte i baksete ilag med Elia og late att augene, så Stian får konsentrere seg. Då går det vel bra tenke eg:)

Framover kjem vi nok til å sjekke opp prisar på lagring av båten vår. Dessutan vart Stian veldig gira på paraglidertur, då han såg slettene og naturen her på NZ, så eg regnar med at det blir litt fjelltura også. Det blir godt å få bevege beina etter mykje stillesitting i båt.

Her er veldig kaldt. Dei lokale spring rundt i shorts og genser, medan vi har på all ulla, pluss bukser og jakke. Kalde, kalde nordboera.

Obama og vi landar på gardermoen ca 10 des. Det blir stas å komme heim! Men først skal vi tette vindu, fikse kjøleskap og finne ein rimeleg plass å lagre båten.

Over og ut frå saudebæsjland,
-Reidun

lørdag 7. november 2009

SMS frå Good Mood

FYSJ! masse vind å bølge rett i fleisen 20kn++. autopilot død. sjøsjuk. prøva å krysse siste 100nm. so nært å likevel so langt ijen. so pyton!

torsdag 5. november 2009

Dag 9 til dag 11

mandag 2 - dag 8. gjekk bort til seilbåten Tauhara. for mykje sjø til å komme for nært. dei fiksa genoa.

tirsdag 3 - dag 9. krusningar på sjøen og enkelte lange dønningar. ingen vind. Elia er reine picassoen der han målar det eine bildet etter det andre. Gjett kva han målar? Fisk så klart, i alle mulige fargar. motra opp på sida av Tauhara igjen, dei fekk masse kalkun på boks og beefstuing, i bytte mot info om Opua. Stian gjer ein omfattande dieselforbruk test. Fullmåne om natta. Radar på. Vi søv i salongen, så vi hører når alarmen går.

onsdag 4 - dag 10. 320 nm igjen. ca 4 knop fart. baka brød, vaska opp, joikakake og potetstappe til middag. Det eitt års gamle bunnprislageret har vi spart på til nettopp denne siste inspurten. namnam. Elia har fått leike med plastalin idag. Vi lagar mange elefantar, giraff og hus med vindu. Etterpå tar han lille kniven sin og skjerer alt opp i småbitar. Anar vi en liten link til all denne fiskeparteringa? Trur det blir sunt å komme seg litt vekk frå sjøen og fiskinga ei stund. speilblank sjø, blekkstille hav, stille før stormen eller? vi forstår at folk før i gamle daga trudde at jorda var flat. Det ser ut som vi kjøre rett ut mot en kant og en foss. Radarvarsling på. Vi søv godt til den begynn å alarmere febrilsk. Den har fanga opp regn og skyer som kjem mot oss frå sørvest. Vi sprett ut og hiv opp meir seil. jippi 5 knop!..... i snaue 10 minutt, før vinden daudar og seila blafra.

torsdag 5 - dag 11. 200 nm igjen. litt vind frå sørvest. sjølvsagt går vi for motor. No vil vi fram. Frå Bunnprislageret idag; fiskebollar med poteter og kvitsaus!

Stian:
No har vi virkelig begynt å klø i fingrane etter å få komme til land og sjå New Zealand. Det er dag 11 på sjøen og motoren har no gått konstant i tre dagar. Vi har hatt blikkstille og flatt hav i tre døgn og i dag har vinden så smått begynt å komme tilbake. Då vi begynte å gå for motor visste vi at det skulle bli stille i fleire dagar og det store spørsmålet blei fort om vi hadde diesel heilt fram til Opua. Eg visste ganske nøyaktig at vi hadde 300L diesel igjen men har aldri virkelig fått vite kor mykje vi bruker i timen. Det er selvfølgelig mykje å spare på å køyre motoren rolig og finne seg i at det ikkje går så fort, men uansett ville de bli mykje gjetting kor lenge dieselen vil vare. For å få et skikkelig svar på dette laga eg til ei flaske med diesel der eg merka av mengda oppover som på eit målebeger. Så kobla eg dieselrøra av på motoren og sette slangar frå flaska til motoren. No kunne forskinga begynne og eg køyrde motoren på mange forskjellige turtall medan eg noterte meg kor lenge motoren brukte på å drikke ein liter. Resultata var bedre enn eg hadde håpt på og måleresultata enda til slutt opp som ein graf der eg kunne sjå dieselforbruk i timen på dei forskjellige turtall. Som eksempel gjekk det ved 1500rpm-1L/t og ved 2000rpm-2,2L/t. Samtidig med at eg noterte meg forbruk skreiv eg ned kor mange knop vi gjorde på dei forskjellige turtala. Ut i frå dette fekk eg ikkje berre vite at vi kunne nå NZ ved å gå med motor heile vegen, men eg kunne og finne ut kor hardt vi kunne køyre før dieselen ikkje ville rekke heilt fram.

Nok om det. No har eg kansje mista ein del lesarar på denne lange utgreiinga mi om dieselforbruk, men eg håper at spesielt interesserte fortsatt heng på. Motorkøyring har mange negative sider som at det bråker, og det er dyrt å bruke diesel, men det fører også med seg diverse fordelar. Ubegrensa tilgang på straum er eit av goda, og det igjen fører med seg at vi har radaren mykje på. Når det er flatt hav og finever fungerer radaren også meget godt, og dette har gjort at vi har kunna sett på "guard sone" på radaren og dermed får vi alarm visst noko kjem i nærheita. På grunn av dette har vi kunna slurva litt meir med å halde utkikk, og lurt til oss litt ekstra søvn.
Ellers dukkar det stadig opp spørsmål i forbindelse med å forlate båten på NZ eit heilt år. Skal vi ta båten på land, eller skal vi ta tjangsen på å la den ligge på sjøen? Det siste er langt billegare. Kva med watermakeren. Kan den stå stille eit heilt år? Og batteria ombord som solcellene stadig lader på, vil desse tørke ut når ingen etterfyller vatn? Vi har også eit aukande maurproblem ombord. Kva skal vi gjere med dette? Risikerer vi at innredninga er oppeten når vi kjem tilbake? Lista med spørsmål blir berre lengre og lengre til meir ein tenker seg om, men det blir vel ei løysing på alt til slutt.

Posisjon
32*00.00 S
175*18.88 E
Ikkje lenge igjen no! Vi regnar med å vere framme om 2 dagar!
- Reidun og Stian

tirsdag 3. november 2009

Dag 6 til dag 8

laurdag 31: frå minerva dag 6
- frisk vind, rotete sjø. 7 båta ut ilag.Grått fly frå NZ flaug lavt over alle båtane, kalla opp en og en og spurte etter informasjon om båt, kor vi kom frå og kor vi skulle. Elia sa ÅÅÅÅÅHH når flyet flaug lavt over oss. Irriterande å tenke på at dei straks er heime igjen på NZ og et middag, medan vi må seile lange havstrekka først. slo følge med 3 andre seilbåta til natta. les bøker og høre lydbok. reidun natt, stian dag. 138 nm dette døgnet! ikkje verst.

dag 7: søndag 1 nov
-hadde vhf kontakt med 2 nz båta, men om natta starta dei motor og gjekk frå oss. Mannskapet på begge desse båtane har blitt skikkeleg forkjøla. Skipperen på eine båten måtte stå for å få til å søve ei natt. Hosta heile tida og uvel i kroppen. Vi pakka oss godt inn. Skal ikkje bli sjuk no. Elia synst ikkje nokke om å ha på seg så mykje kle. Han er vand med å springe naken både ute og inne. Etter litt forhandlingar går han med på å ta på seg ull trøye og Gråtass genser! - Fammo tøpt. sei han stolt. -Nei, farmor har strikka den til deg Elia, rettar eg. -Nei, fammo tøpt tikken!

Der kom en anna seilbåt ganske nær. kjekt med selskap. Tabba oss ut då vi fekk stor sverdfisk på kroken. Snøret rasa ut som ein illsint kveps, og vi stoppa båten heilt for å snu etter fisken. Det var ikkje så lurt. Fiskesnøret vart altfor slakt og dermed kunne fisken berre riste litt på haudet og kroken var laus frå munnen. -møst'an, sa Elia. Ja det var like greit at vi mista den syns eg. Der var begynt å bli seint på kvelden og ikkje så kjekt å kjempe med fisk når det er mørkt ute og guffen sjø.

dag 8: mandag 2 nov
-roleg hav. lange dønningar. lite vind. vi ligg sist av alle dei 7 som gjekk ut frå minerva. Dei andre har gått mykje motor. vi seglar heller 3.5 knop og sparar diesel. Vil ikkje gå tom 50 nm utafor NZ.

- om morgonen prata vi med seilbåten Tahara, også frå NZ. Dei var like pratesjuk som eg(reidun) så det vart en triveleg samtale. Dei ville gjerne gi oss nokre råd med tanke på kvar vi skal ha opp båten. dei har bygd seilbåten sin på NZ. Elia og reidun laga pizza, medan stian fikk seg en kvil på auga. Tahara gir oss siste værmelding, og fortell at der kjem 140 (!) seilbåta bak oss. både frå Fiji og Tonga. jøye mej! dei kjem vel til å ta oss igjen, for vi går veldig seint no.

dag 8, natt til dag 9:
Komfor på havet! stille sjø, ingen vind, nokre dønningar her og der. Vi går for motor. radaren er på med varsling når der kjem båtar. vi er oppe på sida av Tahara. spørst om det ikkje blir coctailparty idag. dei fåreslo det viss det skulle bli heilt stille slik som no. kva er eit coctailparty foresten? eg får bake ei eplekake i tilfelle dei kjem over en tur;) rart kor fort det kan skifte. rotesjø og spy og elendigheit i eine augeblikket. så blir det stillt, og det går an å vaske opp, lage pizza, ta en etterlengta dusj og ete masse fersken på boks! det siste har vi forresten altfor mykje igjen av. Stian oppdaga lageret med 8-9 boksar fersken som han tappert har kasta seg over. Det går som det går, mykje gass i magen! Eg fåreslår at han skal gå bak på dekk og skyte fart i skuta vår. - Kan ikkje skremme Blue Marlin! får eg til svar.

Vi går som sagt for motor, vi er vist midt inne i eit høgtrykk. 486 nautiske mil igjen til OPUA, NEW ZEALAND! Det betyr kanskje at vi er framme fredag eller laurdag. Hærlig!

Tahara sei at der er 10 grader i Opua no. Styggkaldt. Vi grur oss til kulda heime i Norge. Det er berre å fyre i peisen dåkke. Vi kjem til å vere nokken skikkelege kaldingar. For dei som lurer på kvar oss skal bo; vi har ikkje tenkt å bo i båten vår nei. Den får ikkje plass på flyet heim. Men vist nokken har ein ledig båt eller ein lugar eller to til overs, så kjem vi gjerne og bor der. Foreløbig er der mykje plass både på Hildre og Gryta, så eg trur ikkje det vert nokke stort problem å finne eit krypinn. Vi gler oss skakk ihel til å møte igjen familie og venna. Beskjed til Steffen; ha primus og den nye supersoveposen klar til bruk, Stian klør i kroppen etter ei utfordring på fjellet.

Posisjon:
27*23.52 S
176*54.70 E
486 nm igjen til Opua, NZ.
Vi motrar og gjer 4 knop.

Fryd og gammen:)
-Reidun